http://www.thehungersite.com/

Filmet etter at de fleste reise da. Stort stort oppmøte. Tjoheii.

Jeg sov deler av natten på sofaen i natt. Da jeg hallveis våknet i natt, ikke helt, men nok til å åpne øynene, så jeg en stor edderkopp krype mellom sengen og gardinene og opp mot vinduskarmen. Stille men sjapp. Diger. På størrelse med handa til en seksåring. Jeg skvatt opp og tente leselampa og stirret på der edderkoppen var men da var den borte. Den likte vel ikke lyset. Jeg er vanligvis veldig lite redd krypdyr, men denne var svær. Jeg lover. Litt for svær. Jeg begynte å tvile på om jeg virkelig hadde sett den. Med hjertebank tok jeg dyna og ristet den så godt det lar seg gjøre, og tok den med ut i stua.

Neste gang jeg våknet lå jeg på sofaen. Fortsatt litt i drømmeverden begynte jeg å tenke. 1. finnes det så store edderkopper i Norge? 2. har jeg noen gang tideligere sett krypdyr i leiligheten? 3. bør jeg stole på det jeg ser i ikke helt bevisst tilstand? Jeg tok med med dyna og gikk inn på rommet. Jeg ristet puta og tok den ut av putetrekket og ristet den litt til og vrengte dynetrekket og ristet det også og trakk det på puta igjen og la meg til å sove igjen så langt unna vinduet som mulig.

Mens jeg fulgte nøye med på den hjerneskada jenta som skrev 0-tall og 1-tall ettehverandre akkurat slik som datamaskiner på et ark for å forklare årsaken bak bunken med bilder av paterte mennesker som hadde blitt funnet i enden av fotballbanen ble jeg avbrutt av at mobilen pep. Jeg leste og svarte og kastet arket med alle tallene i flammene for ingen måtte se dem og så pep mobilen igjen for noen ringte og trengte forklaring på meldingen som han ikke forstod noen ting av.

Og så sto jeg opp.

Once on a yellow piece of paper with green lines
he wrote a poem
And he called it “Chops”
because that was the name of his dog
And that’s what it was all about
And his teacher gave him an A
and a gold star
And his mother hung it on the kitchen door
and read it to his aunts
That was the year that Father Tracy
took all the kids to the zoo
And he let them sing on the bus
And his little sister was born
with tiny toenails and no hair
And his mother and father kissed a lot
And the girl around the corner sent him a
valentine signed with a row of X’s
and he had to ask his father what the X’s meant
And his father always tucked him in bed at night
And was always there to do it

That’s why on the back of a brown paper bag
he tried another poem
And he called it “Absolutely Nothing”
Because that’s what it was really all about
And he gave himself an A
and a slash on each damned wrist
And he hung it on the bathroom door
because this time he didn’t think
he could reach the kitchen.

Ja jeg eg student. Så student som man blir.
Vi sitter på cafè i fire timer og redigerer bilder. Redigerer bilder i 1 og prater drit i 3.
Utenom når jeg er alene.
Vi er trøtte om morgenen og sover litt for lenge og kommer litt for sent.
Vi klager over lekser og arbeid og dårlig tid men er glade for at det er så mye som skjer rundt oss.
Vi kjeder oss fort.
Vi drikker øl i helgene.
Vi må vaske gulvet dagen etterpå.
Vi går på kino når det er noe kult som går, ellers sitter vi hjemme og ser på Sex and the city og Friends og My name is Earl.
Eller så skrur vi av og spiller spill eller redigerer litt mer bilder.
Og lager mat. Et av de fem måltidene vi mestrer.
Og leser bøker.
Vi leser kultursidene i avisene nøyere enn resten.
Vi ser i moteblader for inspirasjon.
Vi bruker store deler av livet på internett. Samtidig gjør vi noe annet.
Og hele tiden i mellom så hører vi på musikk vi synes er fin og som passer til stemningen.
Og vi går på konsert.
Vi går med palestina-sjerf og Converse.
Fortsatt.
Vi er alle så ulike men alle så like og det gjør at vi passer godt sammen.
Jeg er her for å studere.
Jeg tror jeg studerer dere mer enn faget fotografia.
Og jeg liker dere godt.
Jeg er redd for å ikke være student lengre for jeg vil være det hele tiden tror jeg nå.
Og nå er jeg det. Og det betyr noe. Og det er fint.

JEG bakte en kake. Og den ble spist opp.

Nachspiel.

Det er ikke nå det ender. Det er nå det begynner.

Rød sminke. Rød vin. Rød seng. Rødt sinn.

Verden vår er litt annerledes i kveld. Litt sliten. Akkurat som oss. Men veldig våken allikevel. En liten stund til, tenker hun, og det som er uklart vil bli klart igjen. Når solen sniker seg gjennom sprekken på gardinene som vi trekker for når vi er forsynt. Men for nå er alt åpent. Uten hemninger er vi sammen. Også hun får være med.

Blitser går av og minner oss om hvor øyeblikkelig alt er. Alt som skjer, skjer ikke nå, det har nettopp skjedd. Det blir vanskelig å følge med. Vi fanger det på kamera. Men meg fanger du aldri.

Jeg har en mappe på macen min som heter “100 polske damer”. Den inneholder bilder av 1 polsk dame. Du må skjønne arkiveringssystemet min for å forstå hvorfor det er slik. Du må skjønne meg for å forstå hvorfor jeg synes det er morsomt.

Vi har begynt på skolen. Skipper og jeg sitter på altanen og drikker cappuchino og redigerer bilder. En rød bil starter motororen. Rød bil ikke lengre i sikte. Blå bil ankommer. Jeg skulle ønske den var like morsom som den røde. Rart hvordan alt blir mer interessant når en tvinger seg selv til å gjøre noe kjedelig. Jeg går på do.

Kanskje jeg skulle montere web-kamera på altanen. Ved siden av senga mi.

Nå skriver jeg bare tull. Den sofistikerte siden av meg spares til senere, når jeg skal sitte på Nationatheatret og myse i kikkert og nikke forsiktig opp og ned med hodet når jeg tar poenget. Jeg er på kaffekopp nr. 4 så jeg lover og ikke sovne.

Vi sykler til byen og kjøper nye solbriller. De er litt for dyre men de blir helt sikkert verdt det. Allerede har de gjort oss glade. Første konserten på lista i dag er Jaga Jazzist, men vi må overgi oss til lysten av å se Pony The Pirate en gang til, for de var så bra sist. I går sprang vi fra klubb til klubb og mistet tellingen på hvor mange band vi egentlig så, men to navn husker vi; My Little Pony og det unge talentet Eivind Stray som vi begge er enige om at vi kommer til å se mer til fremover. Mens vi spår fremtiden nyter vi nåtiden og tar den inn for alt den er verdt. Vi har hørt fra noen som hadde hørt noen som sa noen mente at Bon Iver var verdt å få med seg. Vi får med oss. Vi elsker. Vi kjøper plate. Band of Horses. Det regner og alle tenåringene rundt oss rett foran scenen hyler, så vi trekker oss litt tilbake. Det er ikke lenger vits å kjøpe poncho Mew. Glede. Vi kjøper t-sjorte.

Vi sjangler hjem. Kveldens første (og eneste) øl skylles ned mens vi kaster av oss våte t-sjorter og converse, tar en super-sjapp dusj, skifter, nye sko, og ut igjen. Vi må få med oss Maribel for neste gang skal vi jobbe. Vi står helt foran scenen og hører Lionheart Brothers. Resten av kvelden hører vi bare susing. Men det var verdt det. Vi har hatt bursdag. Nyoppdaget musikk er fantastiske presanger.

Vi får hvit skrift på ryggen og går frem og tilbake. Vi hører dunking av bass, og av og til hører litt vi litt mere, bare vi følger med samtidig, og det gjør vi. Vi hører afrikanske rytmer som får oss til å hoppe, vi hører Glasvegas, Arctic Mnkeys og Wilco, men vi hører ikke Marit Larsen fordi hun synger altfor lavt. Vi rapporterer: “Leder handlegate, det er Ingrid”. Leder handlegate svarer. “Melding mottatt”. Vi ser på hverandre og er litt stolte, men det kan ikke feires for vi har også litt dårlig samvittighet. “Sånn går no dagan” sier en nordlending. Vi danser til Fever Ray og kaster folk ut fra området.

Vi får nydelig vær. Vi drikker en øl i det nydelige været. Hello Saferide er enda en bursdagsgave. Vi hører Lily Allen og beveger kroppen til musikken når ingen ser på. Vi elsker Datarock vi elsker Datarock vi elsker Datarock. Vi kjøper hele joggedressen. Nei, for det har vi ikke råd til. Men vi skulle gjerne gjort det. Vi panter noen øl-glass men det skal mere til. Men vi har råd til enda en øl. Vi hører Madness men det er kjdelig. Vi hører Enslaved men det er høyt. Vi spiser kebab.

Vi er slitne i ryggen, har gangsperr i benene og vondt under føttene. Nedsatt hørsel. Vi tar på oss litt mer klær enn i går og litt mere dagen etter og så litt til, fordi vi har lært. Vi sitter oppe i tårnet og observerer og ønsker at vi hadde litt mere klær. Vi er sultne og smaker det økologiske knekkebrødet for tretusende gang. Det smaker fortsatt veldig godt. Vi vokter utgangen og hopper i sølepytter mens vi venter på mat som vi gjerne skulle ønske var litt mer varm. Vi drikker te med honning som er varm og varmer. Det regner hele dagen og vi liker ikke musikken men vi har det helt fantastisk fint. Vi ser ham Martin Kellerman signere Rocky bøker men min ligger langt borte. Vi tar bilder av dem som deler poncho og synes de er søte.

Røyksopp er ferdig og det samme er festivalen. Vi passer på at at øl-glassene blir kastet før gjestene stikker ut. “Men dette er bare vann”. Det har de på utsiden også. Alle glass må kastes. Tomme glass må kastes. De siste ti minuttene tar vi jobben vår veldig seriøst. Som vi har gjort hele tiden. De styrter ølen og rusler ut. Smilende og våte.

Vi har blitt flinke til å dusje fort. Vi tar en øl i handa og forter oss til Rockefeller. Vi drikker gratis øl og danser. Vi er glade. Vi stjeler sjerf og ting som er gratis og gjemmer oss og finner oss og tuller litt på vei hjem. Vi åpner en siste øl fra kjøleskapet. Vi kaster ut besøket. Og så sovner vi. Med armene fulle av festivalbånd som vi ikke vil ta av, helt enda.

BILDER

Jeg sjekket etter puls på en død mann i går kveld. Det var ingen. Det var blod, halvåpne øyne, ben og armer i unaturlige vinkler. Og stillhet. Så sirener. Så stemmer. Så kvalme.

Så var det over på utsiden. På innsiden ser jeg bildet om igjen og om igjen. Et bilde som er så selvforklarende. Allikevel var alt så vanskelig å forstå. Det tok så lang tid før jeg i det hele tatt tenkte tanken. Han kan være død. Han er død.

Hadde vi ikke brukt de fem minuttene til å hoppe på stenene i går… Hadde vi ikke slått hjul selv om vi ikke kan det, eller stoppet opp og sett på dem som bygget sin egen båt… Hadde jeg da skrevet “Vi så en mann hoppe i døden i går.” ?

Vi vet ikke hvem du er. Vi kjenner deg ikke. Men jeg kjenner veldig mye nå. Selv om jeg ikke kjente noe da. Heller ikke puls.

Over 500 personer tar selvmord i Norge årlig. 870 000 i verden. 1 har gitt tallene et ansikt.

http://www.p4.no/story.aspx?id=316970