Vi gikk hjem fra fest første kvelden, og bort til skolen hver dag etter. Akkurat slik som skolevei-venninnene vi hadde da vi var seks, bare at leiende hender og blomster til mamma var byttet ut med halvliters termokopper presskannekaffe og kamerabager. Vi gikk og gikk. Og da ble vi kjent.

Ina er kuul fordi hun har fargerike solbriller, hjemmelaget tilbehør og knesokker.

Ina er tøff fordi hun gjør ting på sin måte.

Ina er snill fordi hun er like glad i Skipper som meg.

Ina er flink fordi hun kan lage vaffler.

Ina er morsom fordi hun ikke kan poppe pocorn ordentlig.

Ina er lilla.

Ina er geek fordi hun bruker hundrevis av Google´s applications.

Ina er trønder fordi hun sier sjøh og læll.

Ina er  positiv fordi hun smiler.

Ina er barnslig fordi hun lager smykker.

Ina er konge fordi hun er Ina.

=)

http://inahstenvig.blogspot.com/

http://www.etsy.com/shop/inapina

http://neat.piki-art.com/shop

katten bæsjer hele tiden
katten bæsjer mye
egersund sjokoladefabrikk
vg.no forsiden
hvor får man kjøpt datarock joggedressen
mathare slummen
lamu esel
systematikken
spillopper
altforseint
kiwiuniform
sokkemonster
hanekamkleiv
portrett emo
under brua
ore pupper
pupper.no
isbjørnskinn
slakteindustri
raske menn
familieidyll
karius og baktius

= Tre år oppsummert i stikkordsform

I det moderne eventyr hvor Rødhette har Hunter støvler har tiden hatt det travelt.

Faen, sier Nissen, damene gliter allerede og det er lenge til jul. Mote, sier BikBok, dessuten er Freia i butikken og et sted i verden blir Jesus nummer ni billioner født.

Prinsessen sitter i slottsparken og drikker kald kaffe fra et rosa pappbeger og lurer på hvorfor alle benkene er våte mens bakken er tørr.

Vi har så mange helter er nede at ingen orker å telle dem, og enda mindre orker noen å sloss om hvem som er tøffest, slik som de gjorde før. Det trengs ikke heller for vi har store bokstaver rundt halsen som noen av oss kan lese.

Musketerne er slitne og skifter til slow-heavy-metal på kongens ørers bekostning. De er ikke bygd for denslags. De lytter bare til folket, som bor langt nok unna til at de kan ignoreres, og de ler av det.

Tilbake til Rødhette. Hva slags sko har nå ulven? Skomoten er mye viktigere enn småkaker og løgner. Akkurat som utseende og popularitet er viktigere enn comfort sier Bianco, popularitet viktigere enn utseende igjen. Ulven bruker tøfler, akkurat som hans bestemor, fordi nostalgi er sjelens olje, forklare han, mens han slikker opp de siste restene etter Rødhettes venstre hjernehalvdel. Faen, tenker også han nå, for han har nemlig hørt at rødfarge lages av et E-stoff som lages av knuste lus.

Akseladdens mor kommer til Kongo for å besøke ham på glattcella og hun har med aske og servietter og det blir fest når hun drar igjen for noen har tjent mye penger på det.

Goliat har fått praracett for hodeverk og menstruasjonssmerter og har tatt for mange så nå har han nyresvikt, så David er nervøs, men mest flau igrunnen.

Alle brødrene og alle trollene har blitt venner og diskuterer Chanel vs Versace og gulost vs brunost og om Askeladden er uskyldig og om han burde ringe prinsessen først eller vennte litt til og om han er homofil.

Tiden ser at trærne er slitne og lurer på om det er på tide og ta det piano eller rislunsj eller yoghurt. Bare i et par år, tenker tiden, kanskje det hadde vært fint med litt tid for seg selv. Til restitusjon, re-konstruksjon og renessanse. Revurdere situasjonen og regne ut ødeleggelsenes sanne slitasje. Til slutt, vil det jo ikke være mer tid igjen. Best å bruke den nå.

Se så fine de er, mine barn, helt seg selv, i egne tanker og egen tid. Så rare. Så rare. Og så kutter vi opp osten.

Hahahahahehehehehihihihihohohoho. Pakkekalender!

Det tok litt tid, som det gjør, men etter all den tiden det tok så oppfattet jeg at det var en vag refleksjon i den hvite dingsen mellom de to pærene i lampa. Og der så det jeg trodde og håpet at kanskje ikke var synlig, at hun som kikket ned derfra ikke var så særlig oppløftet av situasjonen. Ikke så happy.

Ikke så komfortabel. I den dyre stolen, omringet av nytt, dyrt, steilisert utstyr, hvite, lyse vegger, mennesker som gjør hva de kan for å gjøre vondt godt, og Nora Jones på høyttaleren.

Hvorfor er hun ikke takknemmelig? Jo hun er det. Hun måtte bare se seg selv i settingen hun hadde følt så mye på den lange tiden, og lenge før den begynte. Følt litt for mye til å se hva som skjer. Det er jo så lite igrunnen.

- Okej, sier damen etterpå, da gjør vi det slek at neste timme bli om to vekkår, og senn kan vi vennta med den siste til ti år om du vil.

Jeg skjønner nesten ikke svensk men jeg skjønner at det ordner seg. Jeg kan ikke snakke men hun skjønner at hun må si “ti år” fem ganger til før jeg skjønner at hun sier “nyår”.  Jeg kan selge objektivet mitt til da. Få stipend.

- Paracet? Jada. Du kan ta hva enn du vil!

Det ordner seg. Det var vel ikke så galt? Neida.

Neida.

http://www.thehungersite.com/

Filmet etter at de fleste reise da. Stort stort oppmøte. Tjoheii.

Jeg sov deler av natten på sofaen i natt. Da jeg hallveis våknet i natt, ikke helt, men nok til å åpne øynene, så jeg en stor edderkopp krype mellom sengen og gardinene og opp mot vinduskarmen. Stille men sjapp. Diger. På størrelse med handa til en seksåring. Jeg skvatt opp og tente leselampa og stirret på der edderkoppen var men da var den borte. Den likte vel ikke lyset. Jeg er vanligvis veldig lite redd krypdyr, men denne var svær. Jeg lover. Litt for svær. Jeg begynte å tvile på om jeg virkelig hadde sett den. Med hjertebank tok jeg dyna og ristet den så godt det lar seg gjøre, og tok den med ut i stua.

Neste gang jeg våknet lå jeg på sofaen. Fortsatt litt i drømmeverden begynte jeg å tenke. 1. finnes det så store edderkopper i Norge? 2. har jeg noen gang tideligere sett krypdyr i leiligheten? 3. bør jeg stole på det jeg ser i ikke helt bevisst tilstand? Jeg tok med med dyna og gikk inn på rommet. Jeg ristet puta og tok den ut av putetrekket og ristet den litt til og vrengte dynetrekket og ristet det også og trakk det på puta igjen og la meg til å sove igjen så langt unna vinduet som mulig.

Mens jeg fulgte nøye med på den hjerneskada jenta som skrev 0-tall og 1-tall ettehverandre akkurat slik som datamaskiner på et ark for å forklare årsaken bak bunken med bilder av paterte mennesker som hadde blitt funnet i enden av fotballbanen ble jeg avbrutt av at mobilen pep. Jeg leste og svarte og kastet arket med alle tallene i flammene for ingen måtte se dem og så pep mobilen igjen for noen ringte og trengte forklaring på meldingen som han ikke forstod noen ting av.

Og så sto jeg opp.