Utstllingen 02.11

Filmet etter at de fleste reise da. Stort stort oppmøte. Tjoheii.

ØØØØØØøøøøøya!!!!!

Vi sykler til byen og kjøper nye solbriller. De er litt for dyre men de blir helt sikkert verdt det. Allerede har de gjort oss glade. Første konserten på lista i dag er Jaga Jazzist, men vi må overgi oss til lysten av å se Pony The Pirate en gang til, for de var så bra sist. I går sprang vi fra klubb til klubb og mistet tellingen på hvor mange band vi egentlig så, men to navn husker vi; My Little Pony og det unge talentet Eivind Stray som vi begge er enige om at vi kommer til å se mer til fremover. Mens vi spår fremtiden nyter vi nåtiden og tar den inn for alt den er verdt. Vi har hørt fra noen som hadde hørt noen som sa noen mente at Bon Iver var verdt å få med seg. Vi får med oss. Vi elsker. Vi kjøper plate. Band of Horses. Det regner og alle tenåringene rundt oss rett foran scenen hyler, så vi trekker oss litt tilbake. Det er ikke lenger vits å kjøpe poncho Mew. Glede. Vi kjøper t-sjorte.

Vi sjangler hjem. Kveldens første (og eneste) øl skylles ned mens vi kaster av oss våte t-sjorter og converse, tar en super-sjapp dusj, skifter, nye sko, og ut igjen. Vi må få med oss Maribel for neste gang skal vi jobbe. Vi står helt foran scenen og hører Lionheart Brothers. Resten av kvelden hører vi bare susing. Men det var verdt det. Vi har hatt bursdag. Nyoppdaget musikk er fantastiske presanger.

Vi får hvit skrift på ryggen og går frem og tilbake. Vi hører dunking av bass, og av og til hører litt vi litt mere, bare vi følger med samtidig, og det gjør vi. Vi hører afrikanske rytmer som får oss til å hoppe, vi hører Glasvegas, Arctic Mnkeys og Wilco, men vi hører ikke Marit Larsen fordi hun synger altfor lavt. Vi rapporterer: “Leder handlegate, det er Ingrid”. Leder handlegate svarer. “Melding mottatt”. Vi ser på hverandre og er litt stolte, men det kan ikke feires for vi har også litt dårlig samvittighet. “Sånn går no dagan” sier en nordlending. Vi danser til Fever Ray og kaster folk ut fra området.

Vi får nydelig vær. Vi drikker en øl i det nydelige været. Hello Saferide er enda en bursdagsgave. Vi hører Lily Allen og beveger kroppen til musikken når ingen ser på. Vi elsker Datarock vi elsker Datarock vi elsker Datarock. Vi kjøper hele joggedressen. Nei, for det har vi ikke råd til. Men vi skulle gjerne gjort det. Vi panter noen øl-glass men det skal mere til. Men vi har råd til enda en øl. Vi hører Madness men det er kjdelig. Vi hører Enslaved men det er høyt. Vi spiser kebab.

Vi er slitne i ryggen, har gangsperr i benene og vondt under føttene. Nedsatt hørsel. Vi tar på oss litt mer klær enn i går og litt mere dagen etter og så litt til, fordi vi har lært. Vi sitter oppe i tårnet og observerer og ønsker at vi hadde litt mere klær. Vi er sultne og smaker det økologiske knekkebrødet for tretusende gang. Det smaker fortsatt veldig godt. Vi vokter utgangen og hopper i sølepytter mens vi venter på mat som vi gjerne skulle ønske var litt mer varm. Vi drikker te med honning som er varm og varmer. Det regner hele dagen og vi liker ikke musikken men vi har det helt fantastisk fint. Vi ser ham Martin Kellerman signere Rocky bøker men min ligger langt borte. Vi tar bilder av dem som deler poncho og synes de er søte.

Røyksopp er ferdig og det samme er festivalen. Vi passer på at at øl-glassene blir kastet før gjestene stikker ut. “Men dette er bare vann”. Det har de på utsiden også. Alle glass må kastes. Tomme glass må kastes. De siste ti minuttene tar vi jobben vår veldig seriøst. Som vi har gjort hele tiden. De styrter ølen og rusler ut. Smilende og våte.

Vi har blitt flinke til å dusje fort. Vi tar en øl i handa og forter oss til Rockefeller. Vi drikker gratis øl og danser. Vi er glade. Vi stjeler sjerf og ting som er gratis og gjemmer oss og finner oss og tuller litt på vei hjem. Vi åpner en siste øl fra kjøleskapet. Vi kaster ut besøket. Og så sovner vi. Med armene fulle av festivalbånd som vi ikke vil ta av, helt enda.

BILDER

Ingen tittel

Jeg sjekket etter puls på en død mann i går kveld. Det var ingen. Det var blod, halvåpne øyne, ben og armer i unaturlige vinkler. Og stillhet. Så sirener. Så stemmer. Så kvalme.

Så var det over på utsiden. På innsiden ser jeg bildet om igjen og om igjen. Et bilde som er så selvforklarende. Allikevel var alt så vanskelig å forstå. Det tok så lang tid før jeg i det hele tatt tenkte tanken. Han kan være død. Han er død.

Hadde vi ikke brukt de fem minuttene til å hoppe på stenene i går… Hadde vi ikke slått hjul selv om vi ikke kan det, eller stoppet opp og sett på dem som bygget sin egen båt… Hadde jeg da skrevet “Vi så en mann hoppe i døden i går.” ?

Vi vet ikke hvem du er. Vi kjenner deg ikke. Men jeg kjenner veldig mye nå. Selv om jeg ikke kjente noe da. Heller ikke puls.

Over 500 personer tar selvmord i Norge årlig. 870 000 i verden. 1 har gitt tallene et ansikt.

http://www.p4.no/story.aspx?id=316970

Puster igjen

Jeg har bare snille folk rundt meg.

Byporten

Oslo S. Turisters port til Norge. Det er ikke fullt like vanlig at norsk blir lært som fremmedspråk på ungdomsskolen, slik som engelsk, så la meg bidra med noen sjappe oversettelser for å gjøre første-inntrykket lettere forstålig.

- Hasj? Speed?
= Velkommen til Norge.

- Har du noen ekstra kroner til litt “kaffe”?
= Et av verdens aller rikeste land.

- Vennligst bruk billett-automaten.
= Det er derfor du må betale flesk for en 5 minutters tog-tur, og gjøre alt arbeidet selv.

- Sorry, jeg må stikke, ass.
= Ikke konverser med fremmede. Bruk kartene, timetabellene, skiltene og brosjyrene. Alt på norsk.

- Toget fra Lillehammer er 50 minutter forsinket, i tillegg til den forsinkelsen vi nevnte i sta.
= Vi har veldig god tid, selv om vi springer til alle kanter.

- Stryk det. Toget til Lillehammer er avlyst.
= Landet ligger kanskje langt nord på kartet, men vi blir helt hjelpesløse dersom det begynner å snø.

- Vær så schnill, penga, penga.
= Ta del i vårt rike kulturliv.

- Byutviklingen har stengt de tre nærmete gatene, gå 700 meter lengre opp, du.
= Og nyt vår berømte, enestående natur.

- Øyh! Valium?
= Velkommen igjen.

Men meg, derimot…

- Folk er enkle, alle skal handle den ene dagen i uka hvor nesten alt er stengt, tenker jeg, hver søndag, i køen på Bunnpris.

Takk for hjelpen

Jaja. For all del: La ham springe. Bortover fortauet, sikksakk mellom alle oss på fortauet, over gata, foran bilene, opp mot smågatene. Se som han springer! Som et barn. Fri som fuglen. Ingenting mistenkelig med det.

Å nei. Han detter. La oss hjelpe han opp igjen. Sånn. Nå kan han springe videre. Er det noen som roper “stopp ham!”? Nå det er merkelig. Hun er merkelig. Og hvorfor springer hun rundt i en knallgrønn Kiwi-uniform? I samme bane som den frie mannen? Kanskje de skal rekke samme buss.

Jaja. La oss bare se på. At de springer. Rett forbi oss.

Å nei. Han detter igjen. Er han litt ustabil? Neida. Denne gangen kommer han seg på bena av seg selv. Men hva er det den grønne dama gjør? Se! Hun stjeler posen hans!

Jaja. Det ser ikke ut som han bryr seg. Han springer bare videre.

Å neeeeeeeeei. Vi er alle super idiotiske. Det var han som var tyven. Skitt så teite vi er. Vi skjønnte jo ingenting! Han hadde stjålet noe på Kiwi, i en pose, og en ansatt sprang etter for å stoppe ham. Og vi gjorde ikke en skit. Vi bare så på. Som en hau hjernedøde bavianer. Selv om de alle fleste av oss hadde muligheten til å hjelpe til. Stoppe ham. Han sprang jo rett forbi oss. Snublet til og med rett foran oss. Gud vi er blåst i de bittesmå huene våre. IQ langt over på minussiden. Reaksjonsevne like ikke-eksisterende som logisk tankegang. Hjernens blodsirkulsjon fryst av januars lette puddersnø. Våkenhet besløret av nikotin, hasj og endeløse såpeoperaer. Fornuft redusert til Frist Price toalettpapir over Lambi. Kunnskap mindre enn hos en to-åring. Klokhet rett over Bush sin. Suppehuer. Papphuer. Og avishuer. Fulle av informasjon som en aldri virkelig får bruk for. Et flott maskineri som ikke blir tatt skikkelig i bruk. Vi forstår ikke en gang bruksanvisningen. Selv om den er på vårt språk, i store bokstaver, med masse fargerike illustrasjoner. Klarer så vidt å lage te med en ekspressomaskin. Håper det finnes en av- og på-knapp. Som til nå har stått på “av”.

Jaja. Nå vet vi ihvertfall det til neste gang. Da vil vi vite akkurat hva som foregår. Og vi vil selfølgelig gripe inn. Som normale samfunnsborgere. Normale mennesker. Skru på knappen. Ikke bare se på. Men stoppe tyven.

Bedazzled?

Nyttårsaften i storbyen Budapest ble ondskapfullt sabotert av min nye, gamle mobil som tydeligvis ikke fungerer bedre enn min gamle, gamle – ihvertfall ikke vekkerklokka. Neivel da. Så ble det nyttår i Oslo. En melding til en bekjent Oslo-boer kunne nok ha sikret meg sosialisering for kvelden, men jeg fant ut at jeg ville tilbringe den alene, eller, sammen med Nick Cave og Ian Johnstone. Hva er det å feire uansett? Jeg ser ikke at 2008 har bragt med seg så veldig mye som er verdt å nevne for verdens fremgang, og jeg tviler på at 2009 vil være noe bedre. Things don´t seem to change. For det er verden vi feirer, ikke sant?! At den har overlevd nok et år. For vårt eget ego har vi jo bursdager…

–

“Dont´t patronise me if you read thirthy years on, will you? Don´t think of me as old-fashioned, wearing silly clothes or some nonsense like that. Don´t talk crap about ´the seventies´as we do about ´the forties´. I breathe air like you. I feel food in my bowel and a lingering taste of tea in my mouth. I´m alive, as you are. I´m as modern as you are, in my way – I couldn´t be more modern. My reality is as complex as yours; the atom making me and this world in their random movement are as terrible and strange an beautiful as those that make your world. Yours are in fact my atoms, reused. And you too, on your front edge of breaking time, Mr 2003, will be the object of condescending curiosity to the future – to Ms 2033. So don´t patronize me. (Unless of course you have completely overturned and improved my world, bringing peace and plenty and a cure for cancer and schizophrenia, and a unified scientific explanation of the universe comprehensible to all, and a satisfactory answer to the philosophical and religious questions of our time. In which case you would be permitted to patronize primitive little 1974. Well, have you done those things? Got a cure for common cold yet? Have you? Thought not. How´s your 2003 world, then? A few wars? Some genocide? Some terrorism? Drugs? Abuse of children? High crime rate? Materialistic obsessions? More cars? Blah-blah pop music? Vulgar newspapers? Porn? Still wearing jeans? Thought so. Yet you´ve had an extra thirty years to sort i out!)

(Sebastian Faulks, “Engleby”)

–

Jeg ville se rakettene fra slottet, men folk i Karl Johan var så fulle at jeg ble redd.

–

Ingrid jørgensen on skype (31.12.08 23.55)

- godt nyttår =)

Kari-Marie Jørgensen on skype (31.12.08 23.57)

- Godt nytt år. Var nettopp på legevakta med Alexander han ble slått ned av en idiot her på Hellvik å sparka. Det var vitner tilstede så jeg har andmeldt det.

–

Det smeller over alt nå. Og folk hyler. Og Nick Cave synger “I´m bedazzled”. “I don´t care” sier Anita Lane. Jeg skrur opp lyden, men jeg trenger fortsatt bedre høyttalere. Heia Juvente.

“This is the weeping song. But I won´t be weeping long.”

Oslos verdener

“Jeg hater Aker Brygge, jeg føler meg ikke hjemme der – det er såååå soss!!”. Men har du virkelig vært der? Helt ute på Tjuvhomen, følt deg liten mellom de høye bygningene, gått langs den uendelige bryggekanten? Det blir som å si at du er skeptisk til privatskoler uten å noen gang ha gått på en, eller at du ikke liker norsk film så du sluttet å se dem for lenge siden.

Jeg elsker Aker Brygge. Blant Røkkes speed-båter og folketomme klesbutiker finner jeg en helt unik stemning i Oslo. Alt er rolig og behagelig. Alle har godt tid. Dresskledde menn snaker høflig i mobiltelefonen og turister betrakter arkitekturen i det nydelige lyset. På verdens minste Narvesen finnes verdens hyggeligste betjening. Bokhandlerne har stort utvalg og ingen kø. 

Måkeskrik.

Jeg tar med meg kaffen og setter meg på en solfyllt benk langs havet. Det er utrolig hvor mye Oslo forandrer seg når en beveger litt på seg. Jeg kunne like godt ha vært i Farsund, det føles nesten slik. Nesten. Nei, jeg føler meg ikke helt hjemme her. Men det er fantastisk å kunne variere. Bislett rommer sleik og stillethæler. På Karl Johan er det kamp om oppmerksomheten. Oslo City er et fjortissparadis. Hjemme på Grønland er det folk over alt – all slags folk. Alle slags språk. Farger, lukter, stemmer, sirener, skrik, gråt, latter, snøvling, tigging, løping, dytting, kø, kaos – liv.

Jeg stjeler litt av tiden av og til, og besøker en annen verden.

PMS eller uflaks?

1. Jeg våkner og er trøtt etter en søvnløs natt. Og evig forskjølet. Jeg får ikke tid til å lage kaffe.
2. Går til skolen med Ina og hun er i bedre humør enn meg.
3. På skolen får vi utlevert semesteroppgavene og de er flere enn forventet. Innsats kreves. Jeg kjenner ingen motivasjon. Host. Jeg synes veldig synn på meg selv.
4. Vi “brainstormer” på kafè. Jeg får kaffe.
5. Jeg kjøper meg ny mobil og den suger.
6. Jeg tar noen fantastiske bilder av noen fantastiske barn. En forbipasserende stopper meg og kaller meg “et nydelig kvinnemenneske” og en uteligger ønsker meg lykke til på skolen.
7. Kamerastativet mitt går i stykker. Det pøser.
8. Smågodt for 6,90 på Narvesen.
9. Jeg får ikke lov å bytte mobilen siden jeg har åpnet den. Hvordan skulle jeg ellers få testet den? Den er ubrukelig. Tar 2 år å skrive en melding. Seriøst. Alt er dritt. Jeg har ikke råd til å kjøpe en til. Jeg og Telekiosken er ikke lenger venner. “Hadet” sier jeg bestemt, og går ut. Mer uhøflig blir jeg ikke, det ligger ikke i min natur. It’s a curse.
10. Kakao på Deli Deluca.
11. Jeg oversvømmer kjøkkenet mens jeg klager over tilværelsen til pappa på msn.
12. Jeg går ut og tar bilder igjen. Prater med folk. Får gratis sjokomelk. Tar bilder av andre som får sjokomelk. Folk blir blide når de får ting gratis!
13. Jeg ser en gammel dame som knytter en pose med myglet brødvarer til trallen sin og tusler videre, og jeg klarer ikke å få bildet ut av hodet.
14. Tar flere bilder. Jeg blir fornøyd. Tar alle bildene til alle oppgavene, så har jeg bare igjen å redigere i morgen før innleveringsfristen. Stolt over egen innsats. Cola i automat.
15. Kommer hjem til lukten av Omo Color. Vaskemaskinen har ristet flasken med vaskepulversåpe ned fra tørketrommelen. Såpe på hele badet.
16. Jeg setter meg ned i sofaen og venter på at tiden skal gå ,så jeg kan se tilbake på dagen og le.

Update: Photo Shop funker ikkkkkeee……. grr