Takk for hjelpen

Jaja. For all del: La ham springe. Bortover fortauet, sikksakk mellom alle oss på fortauet, over gata, foran bilene, opp mot smågatene. Se som han springer! Som et barn. Fri som fuglen. Ingenting mistenkelig med det.

Å nei. Han detter. La oss hjelpe han opp igjen. Sånn. Nå kan han springe videre. Er det noen som roper “stopp ham!”? Nå det er merkelig. Hun er merkelig. Og hvorfor springer hun rundt i en knallgrønn Kiwi-uniform? I samme bane som den frie mannen? Kanskje de skal rekke samme buss.

Jaja. La oss bare se på. At de springer. Rett forbi oss.

Å nei. Han detter igjen. Er han litt ustabil? Neida. Denne gangen kommer han seg på bena av seg selv. Men hva er det den grønne dama gjør? Se! Hun stjeler posen hans!

Jaja. Det ser ikke ut som han bryr seg. Han springer bare videre.

Å neeeeeeeeei. Vi er alle super idiotiske. Det var han som var tyven. Skitt så teite vi er. Vi skjønnte jo ingenting! Han hadde stjålet noe på Kiwi, i en pose, og en ansatt sprang etter for å stoppe ham. Og vi gjorde ikke en skit. Vi bare så på. Som en hau hjernedøde bavianer. Selv om de alle fleste av oss hadde muligheten til å hjelpe til. Stoppe ham. Han sprang jo rett forbi oss. Snublet til og med rett foran oss. Gud vi er blåst i de bittesmå huene våre. IQ langt over på minussiden. Reaksjonsevne like ikke-eksisterende som logisk tankegang. Hjernens blodsirkulsjon fryst av januars lette puddersnø. Våkenhet besløret av nikotin, hasj og endeløse såpeoperaer. Fornuft redusert til Frist Price toalettpapir over Lambi. Kunnskap mindre enn hos en to-åring. Klokhet rett over Bush sin. Suppehuer. Papphuer. Og avishuer. Fulle av informasjon som en aldri virkelig får bruk for. Et flott maskineri som ikke blir tatt skikkelig i bruk. Vi forstår ikke en gang bruksanvisningen. Selv om den er på vårt språk, i store bokstaver, med masse fargerike illustrasjoner. Klarer så vidt å lage te med en ekspressomaskin. Håper det finnes en av- og på-knapp. Som til nå har stått på “av”.

Jaja. Nå vet vi ihvertfall det til neste gang. Da vil vi vite akkurat hva som foregår. Og vi vil selfølgelig gripe inn. Som normale samfunnsborgere. Normale mennesker. Skru på knappen. Ikke bare se på. Men stoppe tyven.

Den dagen Lena fant ut hun var 26 år på ID-kortet

(Pyjamas? Klokka er fire på natta.)

Snakkes til neste år

Og så var jul 08 også over. Èn uke med kjær familieidyll er passert.

- Slutt og fis. Det svir i øynene.

Nok en koselig TV-kveld.

- Nei! Det er _jeg_ som er adoptert.

Utenforstående tror kaskje vi er hverandres verste fiender. I så fall så kan jeg forstå dem.

- Dra opp buksene, Alex. Jeg kan se rompa di, og den er ikke fin.

Lena har vært med på ferier og ble fort vant med vår oppmuntrende form for kommunikasjon.

- Nikk og smil. Jeg nekter å ta parti.

Julen var litt rar uten mormor. Det er første gang hun ikke har vært med oss. Men hun var med oss allikevel, på en måte – vi fikk til og med gaver fra henne. Lys og lysestaker, strikkete nisser, bamse, vaskekluter og vaskestativ. Masse løye. I en liten stund holdt vi vemmelighetene våre for oss selv. Men det gikk heldigvis over.

- Dette smakte helt forferdelig, mor. Har du laget det selv?

Min bror klapper seg på magen. Vi har spist hele julen. Frokost, kaker middag, dessert, sjokolade, mat, mat, mat. Det er en undervurdert luksus å vokne opp til fulldekket bord. Eller kanskje det ikke er det, jeg vurderer den veldig høyt i min poeng-skala over gjør-meg-glad.

- Jaaaaaada… bli ferdig i dag, før jeg sovner!

Og så har jeg spilt kort meg mine kjære brødre.

- For noen sløve folk.

Brukt utallige timer på Youtube.

- Fytti du suger.

Laget pepperkakehus.

- JAAAAAAAAAAA!!

Knust Trine og Aina i Sing Star, sammen med Miriam (Ja jeg har spilt ST. Don´t tell!).

- GRRRRRRRR!!

Blitt vekket av klorende, oppmerksomhetssøkende katter som kan hoppe alt for høyt.

- Wuhu!

Fått gaver.

- Kødder du???

Gitt bort gaver

- Det stod liksom “fest-antrekk” i innbydelsen.

Tilbragt en uke i en stadig mer skitten joggebukse.

- Hva er klokka?

Lagt meg klokken 4 og stått opp klokken 2.

- Mooooooor! Si at Ingrid skal legge bort kameraet!

Gjort som jeg alltid gjør

- Holy crap. Kjeften din går i ett, jo.

Joda. Absolutt en fin høytid.
Og det er fortsatt lenge til skole og jobb og stress begynner igjen.
Pluss nyttår!

- Eh.. god natt… eller noe sånt, liksom…

Ahhhh… Vi er så glade i hverandre, atte =)

Dofilosof

Jeg kommer ut av toalettet med våkent blikk. Nei, det er ikke fordi flush-funksjonene fascinerer meg. Kjedsomheten og automatikken over de gjentatte rutiner får tankene til å vandre. Jeg bruker mine 8000 timer på noe mer fornuftig enn hva som ureflektert er fonuftig i utgangspunktet. Tiden stopper opp et par ganger til dagen. Time-out. Mens kroppen fungerer uten videre beskjeder fra hjernen har tankene i små minutter fritt vandrerom.

Jeg kommer opplyst ut av toalettet. Når hendene tørkes på håndkleet har et nytt innfall fallt inn. Mens jeg finner fram til døren formuleres setninger som kan skrives ned og foreviges. Men så kommer jeg ut i verden igjen og hodet fylles med alt for mange beskjeder enn hva som er mulig å sortere. De klare bølgelengder brytes ned av valg og konfrontasjoner som ødelegger systemet som nettopp var så tydelig. Og det blir raskt glemt, sammen med hva det bidro til å skape.

Det er synd i grunnen, at min ikke-eksisterende hukommelse hindrer min høyt-eksisterende intellegens i å bli delt med massene. Jeg er bærer av tusenvis av hemmeligheter, hvorav de fleste er ukjente for meg selv. Heldigvis klarer jeg å huske den største; jeg er dritsmart og ingen vet det.

Reisesyk

Jeg har veldig vondt på tungen etter ananasen jeg kjøpte i en sjabbisjappe på Grønland for 7 kroner. Jeg hadde vondt etter halve ananasen, og nå har jeg veldig vondt. Ananasen var sur. I Afrika er ananasen søt. Og mangoen himmelsk. Og druene. Og banane. Rett fra trærne. Jeg har vært i Norge alt for lenge. Jeg vil ut ut ut og reise.

Så jeg planlegger en tur rundt i Europa i januar. Fantastisk, sier Lena, det er akkurat i eksamensrushet mitt. Men jeg får komme. Jeg kan leke alene, sier jeg, og så kan du lese lekser. Og så kan jeg lage middag. Nei vent. Vi dropper det siste!! Puh. Jeg får komme allikevel.

Budapest here I come. Billig øl og en en stor, kald, uutforsket by. Jeg pakker visa-kort og joggesko. Jeg er klar. Nå.

Men skal vi ike ha jul først? Jo. Såvidt.

Jeg lurer på om ananasen blir litt søtere hvis jeg invisterer litt mer i den? Jeg har vært blakk i en liten evighet nå så det går for det meste i sjabbis og First Price. Men – jeg tror muligens at jeg har penger nå. Har jeg fått stipend? Vanskelig å si. Jeg finner ikke bankkortet mitt. Vel, det er kanskje på tide å få et nytt. Har hatt det samme i tre måneder nå. Lete litt først? Ok.

Jeg prater med meg selv jeg. Ja det gjør jeg.

Min syke terrorist-mage

Jeg har ondskap langt inni meg. Ikke jeg-skal-drepe-deg-og-hele-familien-din-ondskap, men du-datt-ned-en-trapp-å-brakk-5-ribbein-og-to-armer-og-jeg-leeeer-ondskap.

“Marlboro Light? Shure! Nei, fuck, omforladelse, jeg mener søren òg, jeg mener whatever du skjønner ikke hva jeg sier uansett – det er tomt!” Vifte med armene. Ut av kassen. Leeeene seg. Opp med gitteret. Aha! Kø! Være sjapp. PANG. Fort ned med gitteret. Jeg kødder ikke. Det smeller. Pensjonistene hopper, studentene våkner, muslimene løper. Jeg kveler et bredt smil og en svak latter.

Men så.. en fyr kommer inn å har skikkelig vondt i hodet. “Panase” sier han tjue ganger før jeg skjønner hva han trenger. Å jobbe på Grønland har sine utfordringer. “Ååååååjaaaa: paraCeTT?!” sier jeg overdrevet tydelig for å påpeke at jeg synes han er dum og håper han husker det til neste gang. Dette tenker jeg på. Jeg fungerer ikke godt når jeg tenker på for mye om gangen. Jeg har et enkelt maskineri. PAAAAANG. Scheisse. Det smeller ekstra høyt når det skjer rett foran trynet ditt, og ikke i kassen ved siden av. Og fyren hadde vondt i hodet fra før!!! Skikkelig vondt!! Han klarte ikke en gang å uttale C og T.  Så han løpet etter tabletter, og kassadama i knallgrønnt skyter raketter rett i trynet på ham. Uflaks?

Jeg er snill helt utenpå så jeg klarte å si “beklager” og “25 kroner takk. Pose?”. Men etter han gikk så lo lo lo looo jeg. De andre kundene trodde sikkert det hadde klikka for meg, men jeg turte ikke fortelle hvorfor jeg lo. Så de lo de òg. Med meg?

Neeeeii.. du måtte nok ha vært der. Denne kan jeg le meg gammel på. Pensjonen opp 2 poeng.

Stikk innom for demonstrasjon. Nå ler jeg nesten hver gang det smeller fordi jeg tenker på mr. Panase.

So thank you, mr. P, you make me smiiile =)

Viva La Revlutin

Jeg har hundre baller i luften, og jeg har aldri kunnet sjonglere. Dette kan ikke gå bra. 

Vaskemaskinen er enda ikke fikset. Jeg protesterer mot mr. Ja-jag-komme-i-dag-jag-love ved å nekte og vaske opp. Naboen spiller musikk til klokken to på natta, og jeg protesterer ved å nekte og forsøke å sovne. Mine protester går kun ut over meg selv. Deltar jeg noen gang i en dyrerettighetsdemonstrasjon garanterer jeg at jeg stiller i mink-pels for å sikre meg en ubehagelig opplevelse.

Nei. Jeg må få orden i sakene. Men først må jeg ordne alle de andre. Og alle oppgavene. Iiik.

Jeg protesterer mot dårlig tid, og bruker fridagen til internett og knekkebrød med nugatti.

Jeg prtesterer mt den ødelagte bkstaven på tastaturet, g banner den fr all evighet!! Mhah!

Te for tørre tunger

Gamle damer med tungen på utsiden av munnen fascinerer meg. De kjører nye Mercedes-biler og er mer konsentrert enn meg uten kalkulator. Til og med gatas parlament er misunnelig på de skinnende bilene som snegler seg gjennom parkeringsplassen, og ut på gaten for å lage kø, kø og mere kø. Finansiert av fuktige pensjoner eller fete dødsforsikringer, er dette biler de fleste av oss bare kan drømme om. Fronten gliser med insektsfri grill og freshe felger danser vals i slow motion, mens det nypolerte bagasjerommet skjuler en rulator. Selv om kjøreferdighetene varierer, finnes det ingen riper i lakken. En får ikke riper i slike hastigheter – en får klinemerker.

Jeg så en av disse damene utenfor Spar i dag og fulgte med på hvordan hun krympet seg sammen i bilsetet idèt hun smøg seg gjennom en luke med en meter klaring på begge sider, og jeg mener jeg så tungen komme enda en ekstra centimeter ut av munnen under dramaets klimax. Det er noe med denne malplasserte tungen som sjarmerer meg, og som rettferdigjør all deres kriminalitet. Jeg hater dem ikke som trafikanter på samme måte som bønder, råkjørere eller sykler i kjørefeltet (hva f*** gjør dere der, dere #¤%&/()(/&%¤!!!!!!?). Enn hvor lang køen er, klarer jeg ikke å spekulere ut samme utryddelsesteorier som ved de tidligere nevnte tillfellene. Jeg stiller heller radioen inn på P1 og dikter samtaler med eldre bekjente som ikke finnes. Teen smakte ekstra godt i dag ja, det er dette nye brune sukkeret jeg har kjøpt på Spar, kjønner Dem, Fru Hansen. De gir meg følelsen av at å bli gammel ikke er så værst. Du trenger ikke å bli kjedelig, harry eller reise til rynkete kolonier i syden, men du kan kjøre rundt i fete biler, faktisk, uten at noen mistenker deg for å klamre deg fast til ungdommen eller å være noe du ikke er, for det er bare skikkelig, skikkelig gamle folk som stikker tungen ut av munnen, i dyp konsentrasjon, uten å vite det, og lar den henge der hele veien hjem.

Kveldsrituale

Jeg står på badet med tannkosten i hånden i angrepsposisjon. Mr. K og mr. B skal skylles ned i spiserøret og alle hus skal sprenges i lufta. I grunnen hadde jeg alltid sympati med de sutrete beboerne og var like redd tannbørsten som dem, men med alderen har jeg funnet ut at spiserøret ikke fører til uendelig utslettelse – de får klatre opp igjen når enn det måtte passe dem – hvorfor skulle det ellers være nødvendig å pusse tennene mer enn èn gang?

Uansett; dagens ammunisjonsvalg står mellom Colgate Absolut Whitening og Colgate Extreme Whitening. Et vanskelig valg, indeed. Absolutt reklamerer med 12 timers beskyttelse, mens Extreme har et spennende “nyhet” merke på tuben, ala merket frokostblandingen min har hatt de siste 4-5 årene. Jeg føler avgjørelsen er like viktig som valget mellom Cappuchino og Caffe Latte (vil du ha kaffe og melk i en kopp eller kaffe og melk i et glass?) og jeg merker prestasjonsangsten stige. Resten av familien tror sansynligvis det er forstoppelse på gang, mens i virkeligheten er organene mine sjelden mer aktive, og jobber i siste gir for å skaffe nok blod til hjernen som nærmer seg et stadie av overarbeidelse. Sommerens lange dvale har gjort all hjerneaktivit uvelkomment. Også tannkrem har en viss holdbarhetsdato- den viktige beslutningen må snart tas!

Jeg gir opp. Utmattet sikter jeg inn mot alternatriv nr. 3 som aldri var noe alternativ. Den rosa tuben med dinosaur lover ingenting mer enn god smak samt en liten dose fluor. Allikevel, dens blennende rosafarge vekker barnlige assosiasjoner og kreativ lekenhet. Store ord og mainstreem utseende står ikke en sjanse. Dinosauren blunker lurt mot meg, og jeg blunker tilbake. Jeg vil ikke ha hvite tenner, jeg vil ha rosa tenner! Mmmmmm… jordbær/mint/fluor-smak – en herlig kombinasjon. God natt.