Så jeg går inn på det offentlige toalettet og det er langt fra en hyggelig duft som møter meg så jeg lager en grimase.
Og så setter jeg meg ned og tenker på hvorfor jeg lagde den grimasen.
Hva var vitsen? For min egen del var er det vel ingen vits? Jeg vet jo alt hva jeg føler så jeg trenger det ikke illustrert for å øke min forståelse. Og uansett kan jeg ikke se meg selv. Jeg lager kanskje grimase av samme grunn som jeg sitter på do og konverserer med meg selv om hvorfor jeg nettopp gjorde det? Jeg blir enig med meg selv om at jeg har laget meg selv forvirret. Så tenker jeg om jeg vanligvis lager grimaser når jeg er alene. Og ja. Det gjør jeg. Og jeg ruller med øynene og biter i leppa og dunker meg selv i pannen. Min kroppslige retorikk forteller meg at jeg tar meg selv på alvor som lytter. Til meg selv. Kanskje det er noe som kommer av at jeg trives i midt eget selskap, og liker den forlatte naturen best når jeg selv sitter opp den største steinen og kniper sammen øyenbrynene av tanken på smaken av fisken vi latet som om vi fikk på kroken men egentlig hentet i skapet til moren under teltturen sommeren etter jeg hadde flyttet hjem igjen. Men det smakte ikke så værst gjorde det? Nei.. jo.. kanskje ikke, men minnet blir morsommere hvis det smakte spy. Smiler oppgitt.
Hvis du lurer så var heller ikke synet særlig pent. What to do…. public poo sucks.
May 19, 2009 at 10:44 pm |
Minnet hadde blitt morsommere hvis fisken ble lagt i en maurtue rett før man skulle vise frem sine fiskeferdigheter. Enda morsommere minne dersom to store jenter plutselig så maurene, og sang noen vakre toner ut i den uberørte naturen, den uberørte skogen med en fisk gjemmende på land.
Offentlige toalett burde bare være til pynt, det synes jeg, og derfor praktiserer jeg det også. Vi har nok en fremtid som filosofer, men jeg har allerede filosofert over en fremtid som filosof, og den filosoferingen ente med at jeg ikke kan filosofere slik at andre enn meg selv forstår hva jeg filosoferer. Mine filosofiske tanker blir litt for lenafilosofiske.
Du trenger ikke under på hvorfor du lager grimaser, det er jo selvfølgelig fordi du øver deg. Helt ubevist selvfølgelig, men innerst inne vil kroppen din øve seg på å bli flink til å lage grimaser. For bare vent. En dag dukker Lena opp i Oslo, og har en plan om å trekke litt på smilemusklene av å se Ingrid igjen, blant annet av å se Ingrid som lager masse fine(?) grimaser, og det helt ubevist. We like this forskruddetankeundrende verden. Baklengsklem fra Lena, som i dag svever på en lykkerus og lurer på om hun har en fremtid som organisk kjemiker :) (bare for å svare selv; NEI :P, men Lykke)