Så jeg går inn på det offentlige toalettet og det er langt fra en hyggelig duft som møter meg så jeg lager en grimase.
Og så setter jeg meg ned og tenker på hvorfor jeg lagde den grimasen.
Hva var vitsen? For min egen del var er det vel ingen vits? Jeg vet jo alt hva jeg føler så jeg trenger det ikke illustrert for å øke min forståelse. Og uansett kan jeg ikke se meg selv. Jeg lager kanskje grimase av samme grunn som jeg sitter på do og konverserer med meg selv om hvorfor jeg nettopp gjorde det? Jeg blir enig med meg selv om at jeg har laget meg selv forvirret. Så tenker jeg om jeg vanligvis lager grimaser når jeg er alene. Og ja. Det gjør jeg. Og jeg ruller med øynene og biter i leppa og dunker meg selv i pannen. Min kroppslige retorikk forteller meg at jeg tar meg selv på alvor som lytter. Til meg selv. Kanskje det er noe som kommer av at jeg trives i midt eget selskap, og liker den forlatte naturen best når jeg selv sitter opp den største steinen og kniper sammen øyenbrynene av tanken på smaken av fisken vi latet som om vi fikk på kroken men egentlig hentet i skapet til moren under teltturen sommeren etter jeg hadde flyttet hjem igjen. Men det smakte ikke så værst gjorde det? Nei.. jo.. kanskje ikke, men minnet blir morsommere hvis det smakte spy. Smiler oppgitt.
Hvis du lurer så var heller ikke synet særlig pent. What to do…. public poo sucks.
Posted by ingridmj 
Posted by ingridmj 
Posted by ingridmj 
