Fine bilder av skog

Jeg så “Into the Wild”. Så så jeg alt ekstramaterialet som fulgte med “The two disc collectors edition”. Og så så jeg den en gang til fordi jeg syntes den var helt fantastisk. Nå drømmer jeg om å ligge alene i et telt langt inni den varme, amerikanske ødemarken. Kun spise ris i tre måneder, gjemme meg på godstog, være på reisefot uten noe endelig mål, haike…

…Brenne pengene mine.

Filmen minner meg lilt om David Sedaris fortellinger fra sine turer, hvor han haiker hvor som helst og jobber på forskjellige gårder for å tjene nok til å reise hvor som helst. Skulle ønske jeg var gutt. Jeg tror små jenter som haiker i Amerika blir voldtatt og patert. Jeg tror ikke sjansen er like stor for gutter. Jeg tror jenter som slipper på haikere i Amerika blir voldtatt og patert.

Men jeg hadde nok aldri turt uansett. Og jeg hadde aldri klart å bære den tunge sekken så langt.

Jeg vil reise til Amerika. Men ikke til byen denne gangen.

Film/TV har 0 påvirkningskraft, mhm mhm.

Men meg, derimot…

- Folk er enkle, alle skal handle den ene dagen i uka hvor nesten alt er stengt, tenker jeg, hver søndag, i køen på Bunnpris.

Tegnebrett

Takk for hjelpen

Jaja. For all del: La ham springe. Bortover fortauet, sikksakk mellom alle oss på fortauet, over gata, foran bilene, opp mot smågatene. Se som han springer! Som et barn. Fri som fuglen. Ingenting mistenkelig med det.

Å nei. Han detter. La oss hjelpe han opp igjen. Sånn. Nå kan han springe videre. Er det noen som roper “stopp ham!”? Nå det er merkelig. Hun er merkelig. Og hvorfor springer hun rundt i en knallgrønn Kiwi-uniform? I samme bane som den frie mannen? Kanskje de skal rekke samme buss.

Jaja. La oss bare se på. At de springer. Rett forbi oss.

Å nei. Han detter igjen. Er han litt ustabil? Neida. Denne gangen kommer han seg på bena av seg selv. Men hva er det den grønne dama gjør? Se! Hun stjeler posen hans!

Jaja. Det ser ikke ut som han bryr seg. Han springer bare videre.

Å neeeeeeeeei. Vi er alle super idiotiske. Det var han som var tyven. Skitt så teite vi er. Vi skjønnte jo ingenting! Han hadde stjålet noe på Kiwi, i en pose, og en ansatt sprang etter for å stoppe ham. Og vi gjorde ikke en skit. Vi bare så på. Som en hau hjernedøde bavianer. Selv om de alle fleste av oss hadde muligheten til å hjelpe til. Stoppe ham. Han sprang jo rett forbi oss. Snublet til og med rett foran oss. Gud vi er blåst i de bittesmå huene våre. IQ langt over på minussiden. Reaksjonsevne like ikke-eksisterende som logisk tankegang. Hjernens blodsirkulsjon fryst av januars lette puddersnø. Våkenhet besløret av nikotin, hasj og endeløse såpeoperaer. Fornuft redusert til Frist Price toalettpapir over Lambi. Kunnskap mindre enn hos en to-åring. Klokhet rett over Bush sin. Suppehuer. Papphuer. Og avishuer. Fulle av informasjon som en aldri virkelig får bruk for. Et flott maskineri som ikke blir tatt skikkelig i bruk. Vi forstår ikke en gang bruksanvisningen. Selv om den er på vårt språk, i store bokstaver, med masse fargerike illustrasjoner. Klarer så vidt å lage te med en ekspressomaskin. Håper det finnes en av- og på-knapp. Som til nå har stått på “av”.

Jaja. Nå vet vi ihvertfall det til neste gang. Da vil vi vite akkurat hva som foregår. Og vi vil selfølgelig gripe inn. Som normale samfunnsborgere. Normale mennesker. Skru på knappen. Ikke bare se på. Men stoppe tyven.

Sulten

Se! Taco!

Sympati

Stakkars Lena. Hun har fått besøk under eksamens-perioden. Og jeg har med iPoden.

Jeg har lagt ut bilder fra Budapest.

Den dagen Lena fant ut hun var 26 år på ID-kortet

(Pyjamas? Klokka er fire på natta.)

En fan har skiftet beite

Jeg tok på meg støvlene og kamerabagen og forlot min isolerte hule bestående av Nick Cave og appelsinjuice, for å se hva sivilisasjonen hadde bedrevet i mitt fravær, og ikke minst for å oppdaga Lenas sylskarpe, høye intellegens som uvitent hadde gått min ignorante oppfattelse hus forbi. Etter landing i Budapest møtte jeg fort Lenas nye venninner som sammen med min ugjenkjennelige bestevenninne diskuterte kjemi, antropologi og zoologi til det uendelige, på norsk, engelsk og italensk. Jeg prøvde å følge med i samtalen en liten stund, men det eneste jeg kunne bidra med var teite smil, nikk og latter-på-etterskudd, som jeg fort byttet ut med gjesping og gjesping og kamerafomling (med anstrengste ansiktsuttrykk prøvde jeg å se smart ut, men igrunnen så jeg bare gjennom gamle bilder). Jeg håper jeg ikke er like dum som jeg følte meg.

Nå er jeg innestengt i en ny hule, denne gangen sammen med et annen høytstående vesen, Lena. To svære jernporter og to dører med utallige nøkkelhull skiller oss i denne store, fantastiske leiligheten, fra alt det skumle som finnes der ute. Jeg tror i grunnen ikke det er så mange skumle skumlinger her, men jeg vil tro det allikevel så ikke all sikkerheten er forgjeves. Eller kanskje det bare er fordi vi er så innmari viktige.

Lena leser til eksamen og jeg prøver å ikke forstyrre men jeg er redd jeg gjør det allikevel. Men ikke så mye som henne selv. Og mr. Internett. Men hva gjør vel det. She´s so fucking smart anyway. Go Lena!

(Jeg har tatt masse bilder av henne der hun ser ganske teit ut, men PS funker ikke så ingen får se!)

Bedazzled?

Nyttårsaften i storbyen Budapest ble ondskapfullt sabotert av min nye, gamle mobil som tydeligvis ikke fungerer bedre enn min gamle, gamle – ihvertfall ikke vekkerklokka. Neivel da. Så ble det nyttår i Oslo. En melding til en bekjent Oslo-boer kunne nok ha sikret meg sosialisering for kvelden, men jeg fant ut at jeg ville tilbringe den alene, eller, sammen med Nick Cave og Ian Johnstone. Hva er det å feire uansett? Jeg ser ikke at 2008 har bragt med seg så veldig mye som er verdt å nevne for verdens fremgang, og jeg tviler på at 2009 vil være noe bedre. Things don´t seem to change. For det er verden vi feirer, ikke sant?! At den har overlevd nok et år. For vårt eget ego har vi jo bursdager…

–

“Dont´t patronise me if you read thirthy years on, will you? Don´t think of me as old-fashioned, wearing silly clothes or some nonsense like that. Don´t talk crap about ´the seventies´as we do about ´the forties´. I breathe air like you. I feel food in my bowel and a lingering taste of tea in my mouth. I´m alive, as you are. I´m as modern as you are, in my way – I couldn´t be more modern. My reality is as complex as yours; the atom making me and this world in their random movement are as terrible and strange an beautiful as those that make your world. Yours are in fact my atoms, reused. And you too, on your front edge of breaking time, Mr 2003, will be the object of condescending curiosity to the future – to Ms 2033. So don´t patronize me. (Unless of course you have completely overturned and improved my world, bringing peace and plenty and a cure for cancer and schizophrenia, and a unified scientific explanation of the universe comprehensible to all, and a satisfactory answer to the philosophical and religious questions of our time. In which case you would be permitted to patronize primitive little 1974. Well, have you done those things? Got a cure for common cold yet? Have you? Thought not. How´s your 2003 world, then? A few wars? Some genocide? Some terrorism? Drugs? Abuse of children? High crime rate? Materialistic obsessions? More cars? Blah-blah pop music? Vulgar newspapers? Porn? Still wearing jeans? Thought so. Yet you´ve had an extra thirty years to sort i out!)

(Sebastian Faulks, “Engleby”)

–

Jeg ville se rakettene fra slottet, men folk i Karl Johan var så fulle at jeg ble redd.

–

Ingrid jørgensen on skype (31.12.08 23.55)

- godt nyttår =)

Kari-Marie Jørgensen on skype (31.12.08 23.57)

- Godt nytt år. Var nettopp på legevakta med Alexander han ble slått ned av en idiot her på Hellvik å sparka. Det var vitner tilstede så jeg har andmeldt det.

–

Det smeller over alt nå. Og folk hyler. Og Nick Cave synger “I´m bedazzled”. “I don´t care” sier Anita Lane. Jeg skrur opp lyden, men jeg trenger fortsatt bedre høyttalere. Heia Juvente.

“This is the weeping song. But I won´t be weeping long.”