Høy på C-vitaminer

Jeg elsker appelsinjuice. Bare spør mamma, hun kjører rundt i hele byen for å finne den riktige sorten. Jeg har nemlig funnet ut hvilke som er best. Appelsinjuiceleksjon nr. 1:

Men den aller beste er Q sin, men den finner jeg nesten ingen plasser…

Snart skal jeg teste hva Ungarn har å by på! Følg med!!! (er ikke appelsinjuice Spennende??)

Snakkes til neste år

Og så var jul 08 også over. Èn uke med kjær familieidyll er passert.

- Slutt og fis. Det svir i øynene.

Nok en koselig TV-kveld.

- Nei! Det er _jeg_ som er adoptert.

Utenforstående tror kaskje vi er hverandres verste fiender. I så fall så kan jeg forstå dem.

- Dra opp buksene, Alex. Jeg kan se rompa di, og den er ikke fin.

Lena har vært med på ferier og ble fort vant med vår oppmuntrende form for kommunikasjon.

- Nikk og smil. Jeg nekter å ta parti.

Julen var litt rar uten mormor. Det er første gang hun ikke har vært med oss. Men hun var med oss allikevel, på en måte – vi fikk til og med gaver fra henne. Lys og lysestaker, strikkete nisser, bamse, vaskekluter og vaskestativ. Masse løye. I en liten stund holdt vi vemmelighetene våre for oss selv. Men det gikk heldigvis over.

- Dette smakte helt forferdelig, mor. Har du laget det selv?

Min bror klapper seg på magen. Vi har spist hele julen. Frokost, kaker middag, dessert, sjokolade, mat, mat, mat. Det er en undervurdert luksus å vokne opp til fulldekket bord. Eller kanskje det ikke er det, jeg vurderer den veldig høyt i min poeng-skala over gjør-meg-glad.

- Jaaaaaada… bli ferdig i dag, før jeg sovner!

Og så har jeg spilt kort meg mine kjære brødre.

- For noen sløve folk.

Brukt utallige timer på Youtube.

- Fytti du suger.

Laget pepperkakehus.

- JAAAAAAAAAAA!!

Knust Trine og Aina i Sing Star, sammen med Miriam (Ja jeg har spilt ST. Don´t tell!).

- GRRRRRRRR!!

Blitt vekket av klorende, oppmerksomhetssøkende katter som kan hoppe alt for høyt.

- Wuhu!

Fått gaver.

- Kødder du???

Gitt bort gaver

- Det stod liksom “fest-antrekk” i innbydelsen.

Tilbragt en uke i en stadig mer skitten joggebukse.

- Hva er klokka?

Lagt meg klokken 4 og stått opp klokken 2.

- Mooooooor! Si at Ingrid skal legge bort kameraet!

Gjort som jeg alltid gjør

- Holy crap. Kjeften din går i ett, jo.

Joda. Absolutt en fin høytid.
Og det er fortsatt lenge til skole og jobb og stress begynner igjen.
Pluss nyttår!

- Eh.. god natt… eller noe sånt, liksom…

Ahhhh… Vi er så glade i hverandre, atte =)

Bruker tiden min på Youtube

Førjulsaktiviteter

Jeg lever farlig. Å spise valnøtter er en risikosport. Jeg klarer ikke å åpne dem like perfekt som Willy Wonkas veltrente ekkorn. Jeg knekker nesten tennene på annenhver nøttebit fordi det er skall. Au. Mamma må kjøpe flere peanøtter. Og så må bror min slutte å spise dem opp. De er mye mer barnevennlige.

PJ Harvey har en stor og skjev munn som det komme mye fint ut av.

Back to life

Å ta bilde av barn viste seg å være en utfordring. Hvorfor synes ikke de små tassene at det er gøy å stå alene midt på gulvet med masse lys  i trynet og masende voksne rundt? Vi burde oppdra dem som hundene. Sitt, bli, flink jente, bli, bliiii. Hopp. Kanskje de ikke ville fungert så bra som mennesker, men de ville vært utmerkede fotoobjekter. De er jo så skjønne! Hun smiler kanskje ikke selv, men hun får ihvertfall meg til å smile =)

Sov du, engelen vår

I denne stolen har hundrevis av sokker blitt strikket. Barneklær, dukkeklær, bamser, votter, tepper, grytekluter, nisser. Men det er mest av alt sokkene jeg husker. Hele familien har fått sokker av mormor. Jeg har to av dem på meg nå.

- To strevsomme hender har lagt seg til ro, sier mamma, og legger mormors hender i kors over brystet. Jeg legger hånden min over hennes igjen. Tre generasjoner er samlet i rommet. Tre personer med samme blod og navn. Og slik var det også da den eldste sovnet rolig inn. Stille, stille.

Det er her mormor sitter når jeg hører navnet hennes. Hun sitter her i stolen sin, nede i kjelleren, og strikker. Hun hører mamma åpne døren oppe i trappa, og før den er blitt lukket igjen er strikketøyet for lengst gjemt i en plastpose. – Mamma må ikke se dette. Det er en julegave. En stor hemmelighet som bare jeg og du vet om.

Å se mormor inne på sykehuset var vanskelig. Smertene var store og ønsket om å leve enda større. – Jul, jul, jul. Hun ville hjem. Julestjernen i vinduet måtte ikke bli dekket av gardinene. Hvor mange dager er det igjen nå? Oi, det var lenge. Mormor var ekstremt hjemmekjær. Sykehuset ble besøkt så altfor ofte, og hun likte det ikke. Jeg er glad for at jeg var sammen med henne og mamma de siste døgnene. Hodet hennes sviktet aldri, selv om resten av kroppen gjorde det. Stadig kom det inn mennesker i hvite frakker jeg aldri hadde sett før. Hun kunne navnet på dem alle. Jeg hilste på dem og glemte det igjen før jeg fikk sagt mitt eget. Hun fulgte med på alt som skjedde. – Englene mine, kalte hun dem. – Dere er så snille. – Du òg Ellen. Du óg.

Det føles feil å sitte på denne siden av bordet. Jeg skal ligge på sofaen på andre siden. Med en hund på fanget. Spille scrabble. Prate om skolen. Spise vafler og se på TV-programmer eller gamle westernfilmer. I grunnen har jeg aldri likt dem så godt, men da jeg var liten pleide mormor å lese hele teksten høyt for meg, så jeg føler de er en del av vår historie. Som så mye annet. Stuen hennes har alltid vært litt min. Det var her jeg bodde. – Naboen min, jenta mi. Rommet mitt var rett ved siden, og en stund sov jeg på samme rom som henne. Hun la varmepute i sengen min før jeg gikk og la meg, så den ble god og varm. Over sengen stod en liten krukke med sukker. – Vi må alltid ha ett før vi legger oss, selv om vi har pusset tennene. Bare ikke si det til mamma.

Din glede lå alltid i andres.

Det føles som om TV´n skal skru på Hotel Cæsar hvert sekund nå, og at mormor skal komme slepende inn med rulatoren. På kjøkkenbordet i gangen ligger knekkebrødet og ostekniven klar til bruk. På badet er alle de hjemmestrikkete vaskeklutene stablet i et høyt, skjevt tårn. Kjeks og syltetøy i skapene. Julegaver ved siden av sengen. Veggene er fylt av bilder: Familien, jesus, de kongelige. Kosebamser og barnetegninger. Boken på bordet ved siden av meg; “Hannah – en slektssaga”. Alt er her. Utenom deg.

Du var mye mer enn en mormor i kjelleren. Du var en veldig god venn.

Men livet varer jo ikke evig. Det vet vi. Og du var gammel, og hadde ikke bare levd lenge, men mye. Så det er helt greit mormor. Du fortjener roen. Å sove.

Du kjempet hardt.
Og vi er alle stolte.
Fordi vi vet.
At du ville være her sammen med oss.