Best av alle

Jeg fikk lyst å skrive noe om mormor, for det er henne jeg tenker på hele tiden for tiden. Og det gjør vondt, for jeg vet at du har det så vondt. Men jeg kan ikke skrive for mye, for for mye blir fort alt for mye. Det er så mye som kan sies om mormor, så mye som kan ses tilbake på, men jeg føler det blir feil å mimre for mye – det er ikke tid for det nå. Du klarer dette mormor. Du er er den tøffeste personen jeg vet om.

Mormor ligger på syehuset og får nesten ikke puste og tenker på alle andre enn seg selv. – Nede på soverommet, på siden av sengen min, ligger en pakke til Roar, kan du gi den til ham? Hvordan går det med Benjamin? Har mamma solgt bilen? Selv om kroppen er sliten og svak så er hodet klart og følger med på alt som skjer, og hjertet rommer en nestekjærlighet av unike dimensjoner. Vi er heldige alle som får oppleve hennes kjærlighet og genuine omtenksomhet – og det er mange av oss. Som samlet kor kan venner og familie fylle en hel konserthall. Og mormor har mer familie enn resten av familien; – Kan jeg få være barnebarnet ditt? – Klart du kan, lille venn, faktisk, så er du det allerede. Vi er alle så fantastisk glade i henne. Kanskje det er det som er hemmeligeten bak hennes kjærlighet for andre? I hjertet finnes kanskje et bittelite speil…

Det er snart jul.
- Ingrid, jeg har kjøpt noe ekstra løye til deg.
Hurra. Det er akkurat det vi vil ha til jul. Noe som er løye. Noe som avsenderen gleder seg over å gi bort. Noe gøy. Men hvorfor tenker hun så mye på meg når hun har så mye vondt? Tenk på deg selv mormor, for en gangs skyld.
- Ikke gråt, jenta mi.
Men jeg kan ikke noe for det. Jeg klarer ingenting annet.
- Her.
En sliten hånd kaster en liten bit av en bandasje ti centimeter bortover på dynen. Den er for å tørke tårer, men den har ingen absorberingskraft. Men den er myk. Det mykeste ansiktet mitt kan huske.

Jeg beundrer mamma. Hvordan hun klarer å være så sterk. Hun som vanligvis er den mest sentimentale av oss alle, tar på seg en maske og ser mormor rett inn i øynene. – Ikke vær redd mor, du skal få komme hjem til jul. Med store mengder tolmodighet og styrke deler hun fisken opp i bittesmå biter og mater mormor sakte, sakte. – Så flink du er til å spise i dag! En hel kopp med harvesuppe!

- Det smaker dobbelt så godt når du gir den til meg.

Ikke før mormor har fått brillene på seg kan jeg begynne å kjenne henne skikkelig igjen. Ansiktet som er det jeg kanskje kjenner best av alle, er annerledes nå når kroppen er sliten og svak. De trygge øynene er redde, og jeg blir ubeskrivelig trist av å se inn i dem. Men mormor spøker; – Du lurer meg. Den koppen blir aldri tom. Ånden hennes fyller fortsatt hele rommet. Men for hvert pust kan vi høre at hun får vondt, og vi får vondt vi óg. Mamma løfter henne forsiktig litt høyere opp i sengen. Kommunikasjonen dem imellom kan ikke beskrives. Og det skal den ikke. Ingenting skal sies, det skal bare være. Og de er. La det bli lengre. Ikke gi opp. Vi skal jo på cafè. Slik som hver jul. Sov nå. Og bli frisk.

Dofilosof

Jeg kommer ut av toalettet med våkent blikk. Nei, det er ikke fordi flush-funksjonene fascinerer meg. Kjedsomheten og automatikken over de gjentatte rutiner får tankene til å vandre. Jeg bruker mine 8000 timer på noe mer fornuftig enn hva som ureflektert er fonuftig i utgangspunktet. Tiden stopper opp et par ganger til dagen. Time-out. Mens kroppen fungerer uten videre beskjeder fra hjernen har tankene i små minutter fritt vandrerom.

Jeg kommer opplyst ut av toalettet. Når hendene tørkes på håndkleet har et nytt innfall fallt inn. Mens jeg finner fram til døren formuleres setninger som kan skrives ned og foreviges. Men så kommer jeg ut i verden igjen og hodet fylles med alt for mange beskjeder enn hva som er mulig å sortere. De klare bølgelengder brytes ned av valg og konfrontasjoner som ødelegger systemet som nettopp var så tydelig. Og det blir raskt glemt, sammen med hva det bidro til å skape.

Det er synd i grunnen, at min ikke-eksisterende hukommelse hindrer min høyt-eksisterende intellegens i å bli delt med massene. Jeg er bærer av tusenvis av hemmeligheter, hvorav de fleste er ukjente for meg selv. Heldigvis klarer jeg å huske den største; jeg er dritsmart og ingen vet det.

…

Jeg kan lukke øynene og se bilder av tomater. Kjedelige bilder av tomater som er vist på prosjektor i timen. Jeg kan åpne øynene og holde fast på bildet så lenge jeg unngår øyekontakt. Stirrer opp på antibiotikaen som sakte drypper ned i røret, og forestiller meg hva som skjedde bak kulissene da bildene ble tatt. Men det er noe helt annet med lydene. Jeg er ikke sterk nok. Alt blir vått. Og jeg må starte hele prosessen om igjen. Nok en gang. Tomater. Tomater, tomater, tomater. Jeg føler ingenting for tomater.

Du har min fulle oppmerksomhet når du kommer hjem igjen.

Reisesyk

Jeg har veldig vondt på tungen etter ananasen jeg kjøpte i en sjabbisjappe på Grønland for 7 kroner. Jeg hadde vondt etter halve ananasen, og nå har jeg veldig vondt. Ananasen var sur. I Afrika er ananasen søt. Og mangoen himmelsk. Og druene. Og banane. Rett fra trærne. Jeg har vært i Norge alt for lenge. Jeg vil ut ut ut og reise.

Så jeg planlegger en tur rundt i Europa i januar. Fantastisk, sier Lena, det er akkurat i eksamensrushet mitt. Men jeg får komme. Jeg kan leke alene, sier jeg, og så kan du lese lekser. Og så kan jeg lage middag. Nei vent. Vi dropper det siste!! Puh. Jeg får komme allikevel.

Budapest here I come. Billig øl og en en stor, kald, uutforsket by. Jeg pakker visa-kort og joggesko. Jeg er klar. Nå.

Men skal vi ike ha jul først? Jo. Såvidt.

Jeg lurer på om ananasen blir litt søtere hvis jeg invisterer litt mer i den? Jeg har vært blakk i en liten evighet nå så det går for det meste i sjabbis og First Price. Men – jeg tror muligens at jeg har penger nå. Har jeg fått stipend? Vanskelig å si. Jeg finner ikke bankkortet mitt. Vel, det er kanskje på tide å få et nytt. Har hatt det samme i tre måneder nå. Lete litt først? Ok.

Jeg prater med meg selv jeg. Ja det gjør jeg.

Oslo by night

Det kryr av afrikanske horer.

.

Oslos verdener

“Jeg hater Aker Brygge, jeg føler meg ikke hjemme der – det er såååå soss!!”. Men har du virkelig vært der? Helt ute på Tjuvhomen, følt deg liten mellom de høye bygningene, gått langs den uendelige bryggekanten? Det blir som å si at du er skeptisk til privatskoler uten å noen gang ha gått på en, eller at du ikke liker norsk film så du sluttet å se dem for lenge siden.

Jeg elsker Aker Brygge. Blant Røkkes speed-båter og folketomme klesbutiker finner jeg en helt unik stemning i Oslo. Alt er rolig og behagelig. Alle har godt tid. Dresskledde menn snaker høflig i mobiltelefonen og turister betrakter arkitekturen i det nydelige lyset. På verdens minste Narvesen finnes verdens hyggeligste betjening. Bokhandlerne har stort utvalg og ingen kø. 

Måkeskrik.

Jeg tar med meg kaffen og setter meg på en solfyllt benk langs havet. Det er utrolig hvor mye Oslo forandrer seg når en beveger litt på seg. Jeg kunne like godt ha vært i Farsund, det føles nesten slik. Nesten. Nei, jeg føler meg ikke helt hjemme her. Men det er fantastisk å kunne variere. Bislett rommer sleik og stillethæler. På Karl Johan er det kamp om oppmerksomheten. Oslo City er et fjortissparadis. Hjemme på Grønland er det folk over alt – all slags folk. Alle slags språk. Farger, lukter, stemmer, sirener, skrik, gråt, latter, snøvling, tigging, løping, dytting, kø, kaos – liv.

Jeg stjeler litt av tiden av og til, og besøker en annen verden.