Nostalgi

- Jeg har kanskje fortalt dette før Ingrid? Du vet, jeg begynner å bli gammel, og husker så dårlig. Har jeg fortalt dette før? Om den gangen vi var i Tyskland? Rett etter krigen? Jeg fikk være med ned til byen, siden jeg var slakter, og det var det ikke alle som fikk skal jeg si! Og Ingrid, jeg skal fortelle deg det: Alt var flatt som en pannekake! Alle hus og bygninger var rasert og bombet, og byen var helt forlatt. Du kan tro det var litt av et syn. Ja, slikt er det ikke mange som får oppleve. Jeg var ung den gang, og hadde kjøpt meg et flunkende nytt kamera, der nede i Tyskland, og var så stolt som tråll! Ja, jeg tok en del bilder. Bare vennt litt, så skal jeg se om jeg finner dem, hvis ikke bestemor har rotet dem bort…

Har han fortalt det før? Ja, flere ganger. Har jeg fortalt ham at han har fortalt det før? Nei. Jeg hører det gjerne igjen. Og igjen. Til slutt kan jeg fortelle det selv. Og det er det jeg vil.

Min bestefar er full av historier – akkurat slik en bestefar skal være. Han kunne kommet rett ut av en barnefortelling. Han sløyer selvfanget fisk til middag, og deler hyppig ut Kvikk Lunsj og Krones-iser (og litt småpenger, men hysj, ikke si det til bestemor!). Han fungerer som klatrestativ for de minste under familieselskaper, og da han var ung reiste han til Amerika, deltok i krigen, og kjørte fete biler hjemme i Norge. I munnviken ligger det plantet en godt brukt rullesigarett, og han tilbringer mer tid i kjelleren og på trappa enn inne i selve huset. Han begynner å bli en gammel mann, men gliser som en unge, med tre tenner, over egne vitser og egen sjebne. – Jeg kan snart bare spise bananer og suppe! Ha ha!

Før spiste han nysklaktet kjøtt som han delte med sultne soldater. I stuen med utsikt over havet, i huset som før hadde slakteri i kjelleren, alt bygget av hans fars hender, sitter bestefar og mimrer.

- Se her. Dette tok jeg på Amerika-båten! Vi seilte forbi en plass som heter Mi-a-mi. Og se, det er akkurat som om det svever oppe i luften. Ser du det? Det er en lang, lang sandstrand langs hele kysten, og det er akkurat som om Miami er løftet opp fra havet!

Jeg ser en lang sandstrand, og jeg seg Miami, men jeg ser ikke noe som svever i luften. En må nok ha vært der da bildet ble tatt. Selv ser han Miami danse under skyene, føler bølgene slå mot båten, og kjenner lukten av amerikansk saltvann. Hukommelsen er så klar som Imsdals flaskevann, selv om dette skjedde langt inne i forrige århundre. Bildet er gull verdt.

Jeg liker å tro at det er fra ham jeg har fått min interesse for foto. Jeg har kameraet fra Tyskland på en av hyllene i TV-benken, og det er jeg vanvittig stolt over. – Se her Ingrid, dette skal du få. Bestemor roter det bare bort… Neste gang jeg reiser til et nytt, spennende sted skal jeg ta det med, og ta nye bilder, med 8-mm-sort-hvitt-film. Se det først med mine egne øyne, og så fange øyeblikket med bestefars gamle Ikonta kamera. Trekke inn pusten, og danne minner som varer, lenge, lenge.