Everything’s changing…

Det er tirsdag og jentene har reservert fjernkontrollen. Det finnes ingen liste, men det er et faktum alle er klar over. Du må gjerne utfordre sjebnen og sette på fotballkamp, men det er ingen garanti for at du vil komme ut av situasjonen i live. I det minste vil en periode av ditt usle liv bli kraftig forpisset. Selv tar vi utfordringen i å få plass i en av verdens minste og styggeste stuer. Vi tenner te-lys og knasker høylytt på semi-sunn snacks; dip og gulerøtter, pocorn, mandelegg og Fun-iste. Hei, vennt, mangler vi en? Hvem sender melding?

Det er tirsdag og jeg sliter meg ut på skole og jobb. Jeg kommer hjem til en ensom stue og en tom TV-benk. Ingen kommenterer dr. Greys kjærestevalg, fniser av dårlige vitser og sugler over kjekke doktorstudenter – gråter av sjebnesvangre klisjèhistorier. Ingen hopper opp av sofaen og popper popcorn på to minutter i pausen. Ingen hysjer på Henriette og grynter til guttene som bråker litt for mye med kokkeleringen. Ingen holder pusten før det første kysset, og klapper når det er over. Ingen bruker fanget mitt som fotskammel.

Jeg savner hybeljentene.

Marit som lærte meg å “itje la meg overstyra” og å dynke popcornen i piffi-krydder. Linda som dyttet meg inn i situasjoner jeg aldri på forhånd hadde trodd jeg ville mestre. Sina som utviklet ordforådet mitt og tok vare på min fysiske helse. Henriette som tok vare på min psykiske helse, og alltid laget middag klokken fire. Nathalie som syntes alle seriene var teite, men satte seg ned allikevel.

I to år var dere litt mine, hvor er dere nå?

Og hvor er ananasen?

Jeg trenger ørepropper

Pang sa det, og så fikk jeg det plutselig fryktelig travelt.
Kun en oppgave til neste gang sa Forsang, og jeg så på timeplanen.
Jippi sa jeg, og syntes jeg hadde kjempegod tid.
Ring sa det, og kalenderen ble fyllt opp med jobb.
Puuhh sa jeg, og innså at skolearbeid krevde tid jeg ikke hadde.
Brr brr sa det, og kontoen ble fyllt opp med stipend.
Ka-ching sa det, og kontoen ble tom for stipend.
Klikk klikk sa det, og nye linser ble testet.
Swish sa det, og postboksen ble fyllt opp med regninger.
Poff sa det, og min økonomiske situasjon ble kaputt.
Bip bip sier det, og jeg prøver å rette den opp.

Bip bip bip bip bip bip bip bip bip…

Karl Johan

Omega 3, stresstest, Jesus, stopp torturen, tenk grønnt, utrydd fattigdom, bli sprek, kyss jenter? Jeg gikk før den siste ble forklart. Det kan nok også karakteriseres som løping. Ett blikk på to rader smilende tenner, ett på en plakat med to kyssende jenter, hæ?, ett til på plakaten – og jeg vet: “Nei takk. Jeg er ikke interessert. Beklager.”

Kristiansands gater er konstruert som et perfekt rutenett som gjør det enkelt å komme fra A til B uten store vansker eller mye tidsforbruk. Så sannt du er gående da, og slipper å styre med uforståelige en-veis-skilt som gjør det mest komplette rutenett om til en forvirrende labyrint. Distrè mennesker, uten noen form for retningssans, eller evne til å holde styr på et kart i over èn time om gangen (eller holde det riktig vei), trenger enkle system som dette. Jeg savner Kvadraturen.

Oslo er langt fra enkelt. For meg. Veisystemet er i mine øyne usystematisk. Hvert kryss er utstyrt med trafikklys. Trikken kjører selv om du har grønnt. Trikken tuter. Alt skal bygges om. Bygningsarbeid tar mye plass. Det er langt å gå rundt. Perm-mennesker, telt og boder finnes over alt! Karl Johan ser så vennlig ut på kartet. En gate som er rett: Fra Oslo S til slottet. Aha, aha, Ingrid forstår. Å nei! Se opp! Perm! Høyre! Omega 3! Venstre! Høyre! Er veien trygg? Rett fram? Se som hun smiler! Venter hun på noen? Ingen perm lokaliseres. Tar sjansen. “Hei, jeg heter Eva og er her i dag for å spre Herrens glade budskap.” Busted. “Dette er min venninne, Lise.” Vips. Hvor kommer alle disse menneskene fra? Og hva slags tannkrem bruker de? “Vi representerer en veldig spesiell menighet og vil gjerne fortelle deg litt om Gud, og om hvor lite penger som skal til for å bli frelst! Alt du trenger å gjøre er å…” “Nei takk. Jeg er ikke interessert. Beklager.” Krediteres for god innsats, men nei, jeg klarer ikke å smile like bredt som dem. “Bruker du vitamintilskudd?” Smil teit og gå videre. “Vet du hva leger uten grenser er?” “Jeg tror du trenger en klem, jeg!!!” Du er tysk, du forstår ikke. “Hvor mange fattige barn finnes det i verden i dag?”

“Ikke interessert.” Kanskje jeg er interessert. Men ikke i å stå og prate med deg i en halvtime, med bena i startskudd-posisjon, konstant prøve og komme ut av samtalen uten å virke uhøflig, mens folk går forbi og tenker “Ha! Looser!” Jeg har Google hjemme, og han er langt mindre innpåsliten; han godtar “neitakk” uten videre spørsmål. Skaff deg et lite kryss oppe i hjørnet, og vi kan begynne å prate.

Karl Johan, du gjør meg sprø! Paranoid. Jeg går rundt deg. Langt bort, høyre, rundt, venstre. Var jeg ikke nettopp her? U-sving. “Hei, du. Unnskyld. Jeg er turist. Hvor er Grønland?” Hevnen er søt.

Nostalgi

- Jeg har kanskje fortalt dette før Ingrid? Du vet, jeg begynner å bli gammel, og husker så dårlig. Har jeg fortalt dette før? Om den gangen vi var i Tyskland? Rett etter krigen? Jeg fikk være med ned til byen, siden jeg var slakter, og det var det ikke alle som fikk skal jeg si! Og Ingrid, jeg skal fortelle deg det: Alt var flatt som en pannekake! Alle hus og bygninger var rasert og bombet, og byen var helt forlatt. Du kan tro det var litt av et syn. Ja, slikt er det ikke mange som får oppleve. Jeg var ung den gang, og hadde kjøpt meg et flunkende nytt kamera, der nede i Tyskland, og var så stolt som tråll! Ja, jeg tok en del bilder. Bare vennt litt, så skal jeg se om jeg finner dem, hvis ikke bestemor har rotet dem bort…

Har han fortalt det før? Ja, flere ganger. Har jeg fortalt ham at han har fortalt det før? Nei. Jeg hører det gjerne igjen. Og igjen. Til slutt kan jeg fortelle det selv. Og det er det jeg vil.

Min bestefar er full av historier – akkurat slik en bestefar skal være. Han kunne kommet rett ut av en barnefortelling. Han sløyer selvfanget fisk til middag, og deler hyppig ut Kvikk Lunsj og Krones-iser (og litt småpenger, men hysj, ikke si det til bestemor!). Han fungerer som klatrestativ for de minste under familieselskaper, og da han var ung reiste han til Amerika, deltok i krigen, og kjørte fete biler hjemme i Norge. I munnviken ligger det plantet en godt brukt rullesigarett, og han tilbringer mer tid i kjelleren og på trappa enn inne i selve huset. Han begynner å bli en gammel mann, men gliser som en unge, med tre tenner, over egne vitser og egen sjebne. – Jeg kan snart bare spise bananer og suppe! Ha ha!

Før spiste han nysklaktet kjøtt som han delte med sultne soldater. I stuen med utsikt over havet, i huset som før hadde slakteri i kjelleren, alt bygget av hans fars hender, sitter bestefar og mimrer.

- Se her. Dette tok jeg på Amerika-båten! Vi seilte forbi en plass som heter Mi-a-mi. Og se, det er akkurat som om det svever oppe i luften. Ser du det? Det er en lang, lang sandstrand langs hele kysten, og det er akkurat som om Miami er løftet opp fra havet!

Jeg ser en lang sandstrand, og jeg seg Miami, men jeg ser ikke noe som svever i luften. En må nok ha vært der da bildet ble tatt. Selv ser han Miami danse under skyene, føler bølgene slå mot båten, og kjenner lukten av amerikansk saltvann. Hukommelsen er så klar som Imsdals flaskevann, selv om dette skjedde langt inne i forrige århundre. Bildet er gull verdt.

Jeg liker å tro at det er fra ham jeg har fått min interesse for foto. Jeg har kameraet fra Tyskland på en av hyllene i TV-benken, og det er jeg vanvittig stolt over. – Se her Ingrid, dette skal du få. Bestemor roter det bare bort… Neste gang jeg reiser til et nytt, spennende sted skal jeg ta det med, og ta nye bilder, med 8-mm-sort-hvitt-film. Se det først med mine egne øyne, og så fange øyeblikket med bestefars gamle Ikonta kamera. Trekke inn pusten, og danne minner som varer, lenge, lenge.

Cave’s the maaaaan…

Se hva jeg fikk idag! Bilder! Lenas mobiltelefon er fantastisk. Det er tragisk at verden ikke har fått sett disse bildene tidligere. Utenom det siste, det tror jeg vi alle kunne klart oss uten. Men jeg tok det med allikevel. Vi var så happy. Jeg har fortsatt armbandet rundt armen. Det er oransje, jeg ble aldri voksen jeg.

En av verdens beste dager. Med en av verdens beste musikere. Og min aller beste venninne.

Magi:

Jeg har det så travelt for tiden…

Humor innboks

Jeg har reist bort fra mine venner. Mine venner har reist bort fra meg. Det har gjort at jeg har blitt fantastisk flink til å sende mail i det siste, for å holde kontakten, få med meg hva som skjer hvor jeg ikke er, tilfredstille nysjerrigheten, bruke enda mer tid på internett, le høyt: Jeg får nemlig svar. I dag fikk jeg fra Trine. To utdrag jeg fant verdt å dele:

“Skaff deg kart å kompass! Hørres ud så du trenge det, å itte min kjennskap te deg som ett av verdens største surrehua.. ja, kan jo nevnas at du he mista både førarkort å bankkort flærne gonge, å sjelden he peil på kor du he ting, av den gronn he både eg å Henriette hatt lommaboge di å mobilen din i vesken okka når me he vore på byen i Kristiansand.”

“Send meg svar ellars sende eg deg kjøtt i posten, muhahaha”

Mail me, mail me! Entertain me!

Familieidyll

Mine brødre er, som Ari Behn ville sagt, et par strålende lysfontener. Med “everything you do in life, leads to your death” og “live hard, die fast, and leave a good looking corpse” som personlige mottoer, sprer de glede i selv den mest dystre tilværelse. Under hanekam, sminke, piercinger og nagler, skjuler det seg hjerter gode som gull. Dessverre bor vi langt fra hverandre, så jeg eksponeres sjelden for deres slående positivisme, men heldigvis har vi internett. Vi har selvfølgelig også mobiltelefoner, men selv er jeg ikke et telefon-menneske, og du vil sjelden dele linje med meg i mer enn to minutter om gangen. Er du min bror blir denne tiden enda kortere. “Hei”. “Hei, er mamma der?”. “Ja, bare vennt litt”. Maks 20 sek. “Hei”. “Hei”. “…”. “Vennt så skal jeg hente pappa”. “Ok”. 30 sek. “Hei”. “Hei, hvordan går det? Hallo? Halloooo…?”. “Hei”. “Å, hei pappa”. Uvisst.

Men internett derimot, har gjort våre langdistanse-samtaler adskillig mere fargerike.

Ingrid: Hei. Jeg har fått internett levert på døra i en pakke. Du, som studerer data, kan ikke du forklare meg hva jeg skal gjøre?
Gh0st: n00b!
Ingrid: Hvafforno?
Gh0st: LOL
Ingrid: Jeg forstår ikke.
Gh0st: ^__^
Ingrid: Jævla drittunge.

Ingrid: Hei. Skal du til Oslo fremover?
POJ: Nei, jeg skal til Trondheim. Hvordan det?
Ingrid: Jeg bor her nå.
POJ: Ok.
Ingrid: Hva skal du i Trondheim?
POJ: Møte.
Ingrid: Når kan jeg få kameraet mitt tilbake?
POJ: Til jul.

De prater hull i hodet mitt uten å si en ting. Jeg er visst masete. Kanskje jeg bare skal gjøre som dem, og slutte å late som om jeg bryr meg. I grunnen er det jo bare å fortelle om meg jeg vil, i en innpakning som sier at det er dem jeg er interessert i. På tide å innse at ingen av oss har noe særlig interessant å rappotere. Det er bare og senke skuldrene å nyte stillheten frem til rundt jul, når problemet blir det motsatte.

(A): Nam, nam, nam. Dette pinnekjøttet var nyyyydelig, ikke sant Ingrid? Å NEI! Det glemte jeg! Du kan jo ikke spise kjøtt! HAHAHA ha ha he he he. He.
(Ingrid): Selvfølgelig kan jeg det, jeg bare velger å ikke gjøre det.
(A): Mmmmmm. Dette var skikkelig godt. Har du gjort noe spesielt i år, mamma? Her, skal du smake en bit Ingrid? Nei vennt! Du kan jo ikke!!!! Hahahahahahahahahaaaaaaaaaaaa.
(P): Rollespill bla bla bla level 8 bla bla bla ekstra damage bla bla bla…
(Ingrid): Ikke interessert.
(P): Orker, dverger, drager og demoner bla bla bla…
(Ingrid): Hold kjeft.
(P): Turnering i oktober bla bla bla bla…
(A): Se, denne biten er like støgg som trynet ditt, Ingrid!!
(Ingrid): Men ikke like stygg som deg.
(A): Nei, for jeg er så fin.
(Ingrid): Nei, jeg mente, du er enda…
(A): NAM! Denne biten smakte ekstra saftig! Eller hva, Ingrid? Hahahahahaha HA HA HE.
(Ingrid):*stønn*

Ofte tror jeg bare det er han minste med knallrødt hår som noen gang vil bli voksen.

Hjem

Jeg innreder bolig. En hel leilighet med bare hvite vegger og null møbler er utrolig kjedelig, men et bra utgangspunkt for å lage det akkurat slik jeg vil ha det. Jeg ønsker det koselig, personlig og kreativt. Ting er langt fra ferdig, men utolmodige sjeler har etterspurt bilder. Værsågod:

Før

Nå

Pyjamas i Oslo

“Jeg føler jeg er langt inne i bushen”, sier den pene damen som går foran meg. Jeg har funnet mitt hjem, på Grønland. Jeg elsker det. Jeg elsker hele Oslo, men jeg elsker Grønland aller mest. For en fantastisk bydel! “Det skal mye til for å få en bergenser til å holde kjeft, men da, da ble det stille da”, sier den gamle mannen som drikker utepils på hjørnecafèn. Omgitt av østens krydderbutikker og fargerike bekledninger trenger bygdementaliteten gjennom. Jeg har min fortsatt i behold, men gjemmer den så godt jeg kan. Jeg er wannabe-urban. Men bekledningen trenger ikke å skiftes ut. Jeg kan gå i pyjamas hvis jeg vil, det vil alltid være noen som overgår meg i eller utenfor moten. Så mange fantastiske mennesker. “Eg fekk litt lyst på noko søtt, har du tjue kronår å låna meg så eg slepp å bruka korte?”, sier den mørkhudede jenten i hijab bak meg i køen. Idyll. Det er som spagetti med mange farger. Nonstop-spagetti! Nam!

Nei. Jeg har ikke sniffet lykkepiller.

Bonden i storbyen har tatt inn i blokkleilighet. Jeg føler meg overvåket. Uansett hvor jeg befinner meg, kan jeg se titalls vinduer, og mine logiske beregninger sier meg at disse vinduene også har utsikt til mine vinduer. Jeg har ikke fått meg gardiner i stua enda, og føler at folk ser inn til meg konstant. Selv om det sansynligvis er hundre prosent motsatt; jeg er den eneste som stirrer ut mot mine ukjente naboers privatliv, og sjekker dagens TV-underholdning. Selv har jeg TV-benk, dvd-spiller og GET startpakke, men ingen TV, så de glor nok ikke tilbake. Det eneste jeg kan by på er meg selv som står på tå i vinduskarmen i pyjamas og maler veggene oransje. Da er nok Hotel Cæsar mer sofistikert.